css Audio - Active file-generic CSS - Active Generic - Active HTML - Active JS - Active SVG - Active Text - Active file-generic Video - Active header Love html icon-new-collection icon-person icon-team numbered-list123 pop-out spinner split-screen star tv

Pen Settings

CSS Base

Vendor Prefixing

Add External Stylesheets/Pens

Any URL's added here will be added as <link>s in order, and before the CSS in the editor. If you link to another Pen, it will include the CSS from that Pen. If the preprocessor matches, it will attempt to combine them before processing.

+ add another resource

You're using npm packages, so we've auto-selected Babel for you here, which we require to process imports and make it all work. If you need to use a different JavaScript preprocessor, remove the packages in the npm tab.

Add External Scripts/Pens

Any URL's added here will be added as <script>s in order, and run before the JavaScript in the editor. You can use the URL of any other Pen and it will include the JavaScript from that Pen.

+ add another resource

Use npm Packages

We can make npm packages available for you to use in your JavaScript. We use webpack to prepare them and make them available to import. We'll also process your JavaScript with Babel.

⚠️ This feature can only be used by logged in users.

Code Indentation

     

Save Automatically?

If active, Pens will autosave every 30 seconds after being saved once.

Auto-Updating Preview

If enabled, the preview panel updates automatically as you code. If disabled, use the "Run" button to update.

HTML Settings

Here you can Sed posuere consectetur est at lobortis. Donec ullamcorper nulla non metus auctor fringilla. Maecenas sed diam eget risus varius blandit sit amet non magna. Donec id elit non mi porta gravida at eget metus. Praesent commodo cursus magna, vel scelerisque nisl consectetur et.

            
              <textarea>Staten og kvinner gir best bærekraft PwC-Bærekraft100
------------------------------------------------------------------------------
NTBtekst, 23.10.2017 13:09
Fulltekstmeldinger
Publisert på trykk. 

Statlig eid, kvinner i ledelsen og god økonomi. Kan du krysse av for disse tre, er 
selskapet trolig god på bærekraft, viser ny PwC-rapport. -Men norske selskaper 
er fortsatt for dårlige på bærekraft, sier bærekraftsdirektør i PwC, Jeanett Bergan.


FNs bærekraftige utviklingsmål har vært høyt oppe på agendaen siden de ble vedtatt 
i 2015. PwC-rapporten analyserer de hundre største selskapene i Norge og hva de 
kommuniserer om  bærekraft. Av de 100 største selskapene er det 31 selskaper som 
nevner FNs bærekraftsmål, og kun 22 som har identifisert hvilke mål som er vesentlige 
for selskapet. På en skala fra null til fem oppnår selskapene en gjennomsnittscore 
på 1,4. - Bærekraftsmålene ble lansert for bare to år siden, så i årene 
fremover vil nok selskapene forbedre seg mye. Selskaper eid delvis eller helt 
av Staten er de beste i klassen.Det er gledelig å se at eiermeldingen og statens 
forventninger til samfunnsansvar og bærekraft gir resultater, sier Jeanett Bergan 
bærekraftsdirektør i PwC . FNs bærekraftsmål gir konkrete mål til myndigheter, 
selskaper og privatpersoner for en bærekraftig fremtid. -Det vil skape en ny 
tidsalder og et kappløp for bærekraft, sier Bergan. Det kan se ut som at selskaper 
som er gode på bærekraft har bedre avkastning på egenkapitalen. PwC-analysen 
viser også at selskapene har høyere driftsmargin og rentabilitet, samt lavere vekst 
i gjeld. -Dette støtter opp under tidligere forskning som viser at selskaper 
som er gode på miljø, samfunn og selskapsledelse (ESG-faktorer) har bedre finansielle 
resultater på lang sikt, sier Bergan i PwC. Det er også en sammenheng mellom 
god bærekraftscore  og kvinner i styret og i ledelsen. Selskaper med høyere 
andel kvinner i ledelsen har bedre bærekraftsrapportering og flere mål knyttet 
til sitt arbeid med bærekraft. Sammenhengen er sterkere for kvinneandel i ledelse 
enn i styret. Målene om å stoppe klimaendringer (mål 13) og å sikre bærekraftig 
forbruk og produksjon (mål 12) er de bærekraftsmålene som flest selskaper rapporterer 
som viktig Men: Veldig få selskaper ser på bærekraftsmålene som vesentlige. 
Kun 19 av 100 selskaper ser på bekjempelse av klimakonsekvenser som veldig viktig. 
Utviklingen i rapporteringen siden 2015 har vært positiv. Flere selskaper 
rapporterer nå på kvantitative mål, særlig knyttet til klima og miljø. 39 av 100 
selskaper har klima- og miljømål som de rapporterer på. -Det har blitt mindre 
snakk og mer fakta, men selskaper har fortsatt en vei å gå, sier bærekraftsdirektør 
Bergan i PwC. **** Dette stoff formidler NTB for andre - se www.ntbinfo.no **** 
Se hele pressemeldingen på NTB info her: https://www.ntbinfo.no/release?releaseId=16091439


LogoKun 3 av 10 selskaper nevner FNs bærekraftsmålPwC-Bærekraft100  NTBtekst 

ret.nu/N8EasrHv
==============================================================================

VÅRT LIV SOM HUND
------------------------------------------------------------------------------
Dagbladet 01, 23.10.2017
ARVE RØD, MIKAEL GODØ, ARVE RØD arve.rod@online.no
Seksjon: Signaler Side 32-33, del 1
Publisert på trykk. 

ARKITEKTUR&KUNST KUNST ARKITEKTUR KUNST
Marte Aas griper til steinen for å stille spørsmål om menneskets slutt. I Sandefjord 
Kunstforening lar hun menneskets beste venn føre ordet.

IMarte Aas' utstilling på Sandefjord Kunstforening treffer vi en melankolsk hund 
i et steinbrudd, som tenker filosofiske tanker om sin nye tilværelse i en verden 
uten mennesker. Hunden har eneste rolle i en kortfilm med en talende og lokkende 
tittel, som også er tittel på utstillingen: «What I Miss About People, and What 
I Don't Miss About People» - noe som vel er egnet til å sette i gang vide resonnementer 
blant både introverte og mer uttalte misantroper. Kameraet følger hundens 
stille tusling rundt blant øde og livløse granittblokker. Stundom legger den 
seg ned på den regnvåte grusen, eller sitter og stirrer dypsindig ut i været, alt 
mens en kvinnelig stemme lister opp fordeler og ulemper med menneskenes nærvær, 
sett fra hundens perspektiv. Den savner som hunder flest hverdagslighet og rutiner, 
som turer morgen og kveld. Den savner lær og stål, og lukten av te med melk, 
eller enda mer kuriøse ting som linoleumbelagte gulv og lyden av tjukke folk 
som jogger, men ikke alarmer eller bestemte ukedager. Heller ikke feiringer, fyrverkeri 
og lukten av alkohol, eller folk som ler høyt eller smiler uten grunn. 
AAS' HUND VISER, som hunder flest, en nese for godene som følger med sivilisasjonen, 
men har etter alt å dømme funnet seg til rette i sitt nye hundeliv blant sølepytter 
og gråstein. Spørsmålet blir hvorfor den er der, overlatt til seg selv. 
Hva har skjedd med menneskene? Utstillingen på Sandefjord Kunstforening handler 
ikke om en enkelt hunds skjebne. Ikke om hunders forhold til mennesker heller - 
ikke først og fremst. Aas' utstilling, som foruten denne filmen består av fotografier, 
litografier og skulpturer, skisserer noe langt mer dystert og dystopisk. 
Hund og stein er her representanter for Naturen med stor n - den levende og den 
livløse - og det grå, monumentale steinbruddet er scenografi for et drama om slutten 
på menneskets tidsalder. «WHAT I MISS About People, and What I Don't Miss 
About People» er en poetisk og sørgmodig svanesang for sivilisasjonen slik vi kjenner 
den, framstilt med enkle midler og uten store fakter, men med et ønske om 
å se materialer, natur og sted - steinbruddet skal være Klåstad utenfor Larvik - 
gå opp i en høyere kunstnerisk og filosofisk enhet. I tillegg til filmen består 
utstillingen i hovedsak av en serie fargefotografier fra ulike laboratorier som 
lager proteser og andre støtteapparater for menneskekroppen, og en serie litografier 
hvor motiver fra svart-hvitt-fotografier av steinbruddet er overført til litosteiner, 
altså et bunnmateriale for en bestemt type grafiske trykk, laget av 
stein fra det samme steinbruddet. Steinene er så plassert som små skulpturelle stabler 
rundt om i galleriet, på gulvet og på små benker i rommet, hvor også en konkylie 
fra havet og en vulkanstein gjør sine opptredener. FARGEBILDENE HAR alle 
samme tittel, «Ikebana», som er navnet på den japanske kunsten å arrangere blomster, 
men det viktige her er kanskje den etymologiske betydningen av ordet: «å holde 
i live». Bilder av kroppsdel-erstatningene er supplert med bilder av ulike 
stativer, og tre store uinnrammede fotografiske ark er lagt over slanke stålbukker, 
noe som også understreker seriens tema om understøttelse og erstatninger av 
og i menneskekroppen. Serien av litotrykk peker derimot mot noe mer undergangsvisjonært. 
Tittelen på serien, «Solastalgia», er et begrep av nyere dato - det ble 
innlemmet i Oxford Dictionary så nylig som i 2015 - og viser til et høyst moderne 
sentiment: følelsen av nedtrykthet og stress i møte med klimaendringer. I utgangspunktet 
kom uttrykket til i forbindelse med beskrivelsen av lokalmiljøer påvirket 
av forurensning fra gruvevirksomhet eller store skogbranner, men har blitt 
vanlig blant psykologer og andre for å betegne en mer allmenn reaksjon på at livsmiljøer 
på jorda blir synlig og irreversibelt endret til det verre. SOLASTALGI-
SERIEN er slik både tankevekkende og vakker. 51-årige Aas er allerede kjent som 
en dreven fotokunstner med flere store museumsutstillinger bak seg, og motivene 
fra steinbruddet er en liten oppvisning i formalistisk håndverk. De slette steinflatene 
byr på seg selv som mulighet for å se stor form, abstrakte linjespill og 
visuelt dramatiske kontraster mellom lys og skygge, og det er tydelig at fotografen 
Aas har hatt en field day der ute i steinbruddet. Følelsesmennesket Aas derimot, 
står det åpenbart verre til med. Er man først rammet av akutt solastalgi 
er tegnene i tiden tydelige hvor enn man snur seg. Den industrielle og monumentale 
skjønnheten i et steinbrudd, som for et mer modernistisk anlagt sinn altså innbyr 
til å riktig boltre seg i form og skyggevirkninger, blir for solastalgikeren 
en bevisførsel for selve antropocen-tesen. Igjen en snodig begrepskonstruksjon, 
men en som kanskje har festet seg mer i den kollektive bevisstheten de seineste 
åra - forestillingen om at vi nå befinner oss i en ny geologisk tidsalder, hvor 
selve jordkloden er endret av menneskelig aktivitet som kan lignes med geologiske 
prosesser, som ellers skjer over millioner av år. VI HAR BOKSTAVELIG talt satt 
vårt merke i steinen, og med det forseglet vår skjebne. Fortellingen i Aas' utstilling 
nærer seg på et stort materiale både i nyere objektteori (som objekt-orientert 
ontologi og spekulativ realisme) og tanker om det kunstige skillet mellom 
natur og kultur - at det ikke lenger finnes noen «sann» natur, urørt av sivilisasjonen 
og at vi er mer intimt forbundet med materien enn vi hittil har villet 
ta innover oss. Det er likevel i bruken av den konkrete og nære materien - steinen 
- at Aas' prosjekt virker sterkest: i gangen fra steinbruddet i Vestfold-naturen 
like ved, avbildet og abstrahert via kameraet; videre som redskap i framstillingen 
av litografiene; og til slutt som et skjebnetungt nærvær i gallerirommet, 
som steinrøys og etterlatt tidsvitne. I «WHAT I Miss About People, and What I 
Don't Miss About People» er vi fanger i lyset fra modernitetens og menneskehetens 
aftenskjær. Vi er ikke bare postmoderne, men også posthumane, på vei til å bli 
kybernetiske hybridskapninger som former naturen i vårt eget selvdestruktive og 
undergangsbestemte bilde. Vi er melankolske hunder i steinbruddet, som nå må spørre 
oss selv om utarmingen av jorda til sjuende og sist var verdt det. Hvem kommer 
til å savne oss, når vi en gang er borte? Mikael Godø skriver om arkitektur 
og byutvikling i Dagbladet og Arkitektnytt. Han er også forfatter og har skrevet 
to romaner og en faktabok om film for ungdom. Arve Rød er skribent og kritiker, 
utdannet ved Statens kunstakademi. Han har skrevet kritikk, essays og andre tekster 
om norsk og internasjonal samtidskunst i en rekke publikasjoner siden 2000. 
1 2 3 LYD OG BILDE WINDEREN OG SITJE Lydkunstner Jana Winderen stiller med undervannsopptak 
av reker, i par med den ekspresjonistiske maleren Joronn Sitje (1897-
1982) med motiver blant annet fra lengre opphold i Afrika, i den andre utstillingen 
i serien «Versus» på Trafo Kunsthall i Asker. HODE VED HODE MER MUNCH-KOBLING 
«Hode ved hode» er neste utstilling ut på Munchmuseet, etter publikumssuksessene 
«+Munch» og Knausgårds skogsvandringer. Nå blir den gamle mester koblet med 
Lena Cronqvist og Per Inge Bjørlo, i en sammenstilling som skal vise det skjøre 
ved vår moderne eksistens. ROMAN-KUNST THOMAS KVAM PÅ QB «Homo sacco» er Thomas 
Kvams siste roman, om en filosofiprofessor som infiltrerer Oslos kunstliv. Prosjektet 
er også formulert som kunstverker, og resultatet kan du nå se på galleriet 
QB i Oslo sentrum. "«SPØRSMÅLET BLIR HVORFOR DEN ER DER, OVERLATT TIL SEG SELV. 
HVA HAR SKJEDD MED MENNESKENE? »"

Hver mandag i Dagbladet | STØTTEAPPARAT: Fotoserien «Ikebana» viser ulike proteser 
og teknologiske kroppsdelerstatninger. Foran et | | STEIN PÅ STEIN: Motivene i 
«Solastalgia»-serien er fra steinbruddet Klåstad ved Larvik, og litografiene er 
laget med steiner fra det samme steinbruddet. | HUNDELIVET: I utstillingens tittelverk 
funderer en melankolsk hund over tilværelsen, og hva den savner og ikke 
savner ved menneskene. | | | Dagbladet 

ret.nu/npl5WsVL
==============================================================================

Medlemsmøte
------------------------------------------------------------------------------
Gjengangeren, 23.10.2017
Inger May Martinsen Sekretær
Seksjon: Meninger Side 9, del 1
Publisert på trykk. 

MIN FORENING

BORRE SANITETSFORENING avholdt medlemsmøte 9. oktober. Vi var så heldige å få lege 
Kari Wessel Larsen som foredragsholder, hun tok for seg temaet «Kvinnehelse 50 
+». Gjennomsnittsalderen på de fremmøtte var vel noe høyere denne kvelden, men 
hun kom med nyttig og lærerik informasjon om hva vi selv selv kan bidra med, og 
hva som skjer med kroppen vår når vi eldes. Fremtiden vil nok se annerledes ut på 
så mange måter, ikke minst når det gjelder klimaendringer som igjen påvirker helsa 
vår, og sykdommer vi pådrar oss som ikke lar seg behandle, for eksempel turbekulose 
som er på fremgang. Vi er ansvarlige for vår egen helse, og vi må være 
så aktive som vi bare greier - det hjelper også godt på psyken vår. Immunforsvaret 
blir dårligere med årene - dette bedres også med trening. DET ER aldri for sent 
å begynne, og styrketrening er særs viktig for benskjørheten. Og husk - hodet/hjernen 
trenger også trening. Senere på kvelden fikk vi servert deilig lapskaus, 
flatbrød, kaffe og hjemmelagde kaker - stor takk til kjøkkenkomiteen for jobben. 
Tusen takk også til vår trofaste pianistinne, Ragnhild. Planlegging av høstens 
aktiviteter, blant annet loddsalg og forberedelser til julemessa i slutten av 
november ble ordnet, og mange gikk hjem med fine gevinster fra kveldens utlodning. 
Vel møtt til novembermøte, da koser vi oss med «juleverksted».
 Gjengangeren 

ret.nu/W6StdoNz
==============================================================================

Snur saken på hodet
------------------------------------------------------------------------------
Avisa Nordland, 23.10.2017
ARTHUR ELLINGSEN, realist
Seksjon: Meninger Side 21, del 1
Publisert på trykk. 

KLIMA

KJÆRE NORDEIDE. Du snur saken fullstendig på hodet! Bevisbyrden for påstanden om 
at klimaendringene er menneskeskapt ligger hos dem som postulerer dette, ikke meg! 
UiO er en forskerinstitusjon som står frem med påstanden og er derfor den som 
må frembringe nødvendige vitenskapelige bevis. Og da er det snakk om fakta som 
ikke kan avvises fordi de er i strid med fysikkens lover. Det er klart at matematiske 
modeller som er basert på faktafeil, er ikke et bevis. Som en ikke vitenskapelig 
verifisert veksthus effekt. Håper det ble tilstrekkelig konkret for deg! 
? DET MÅ også være klart for deg og alle andre at jeg blander ikke sammen ekstreme 
klimavariasjoner med global oppvarming. Les alt så skjønner du forhåpentligvis! 
Jeg fremsetter heller ikke frem påstanden om menneskeskapt klimaendringer, fordi 
jeg kan ikke verifisere den vitenskapelig. Det anbefaler jeg deg og alle som 
er i samme situasjon å gjøre! Så vil jeg anbefale at du leser mitt tilsvar (nedenfor) 
til deg på nytt og gjerne tar med linkene det er referert til. Der finner 
du fakta som forteller hvorfor jeg finner det umulig å tro på påstanden, og som 
langt på vei påviser at den må være feil.
 Avisa Nordland 

ret.nu/fKLct9G4
==============================================================================

Vil stoppe nedsmeltingen
------------------------------------------------------------------------------
Klassekampen 1, 23.10.2017
Av Jørgen Steen Nielsen
Seksjon: 1,KLA11ONE Side 15, del 1
Publisert på trykk. 

OZON: For 30 år siden inngikk verdenssamfunnet en avtale som hindret et sammenbrudd 
i ozonlaget. Forskeren som oppdaget ozonhullet over Antarktis, er bekymret over 
at klimaendringene ikke fører til like resolutt handling.

Klima Da den unge Jonathan Shanklin i oktober 1982 viste sjefen ved British Antarctic 
Survey (BAS), fysikeren Joseph Farman, de siste målingene av ozonkonsentrasjonen 
i atmosfæren over Antarktis, trodde begge at det hadde skjedd en feil. Målingene 
viste en markant svekkelse av ozonlaget, som beskytter alt levende mot ultrafiolett 
stråling fra sola. Forskerne kunne ikke finne noen feil, men verdiene 
var så oppsiktsvekkende at de ikke våget å offentliggjøre dem uten mer fast grunn 
under føttene. Så de målte igjen i oktober 1983 og 1984, og bildet ble bare mer 
urovekkende: Det skjedde faktisk noe dramatisk med ozonlaget. Systematisk fall 
– Vi gikk tilbake til de eldre målingene og kunne nå se at det hadde skjedd et 
systematisk, sesongbestemt fall siden midten av 1970-tallet. Og det foregikk med 
en skremmende fart – nesten halvparten av ozonlaget var plutselig borte, forteller 
Jonathan Shanklin, som i dag er pensjonist, men fortsatt følger arbeidet med 
ozonmålinger hos BAS. Ozonhullet var en vitenskapelig bombe og kunne også bli 
en bombe i offentligheten fordi det kunne føre til massive skader i form av hudkreft, 
blindhet med mer. Hvis utviklingen løp løpsk, ville det bli slutten på alt 
liv. Farman har seinere fortalt at avdelingslederen hans på BAS forsøkte å hindre 
offentliggjøring av målingene fordi det ville være pinlig hvis de ble tilbakevist. 
I USA hadde Nasa foretatt ozonmålinger med satellitt over Antarktis siden 
1978 og ikke sett noen svekkelse. Likevel skrev Farman, Shanklin og Brian Gardiner 
en kort vitenskapelig artikkel med en graf som viste 40 prosents svekkelse av 
ozonlaget over Antarktis i perioden 1975–84. Julaften 1984 ankom artikkelen til 
det anerkjente tidsskriftet Nature og samtidig i manusform til forskerne hos Nasa. 
De sjekket sine egne data, og det viste seg at datamaskinen som håndterte satellittmålingene, 
automatisk fjernet veldig lave ozonkonsentrasjoner fordi de ble 
ansett for usannsynlige. Faktisk bekreftet Nasas data funnene fra Joseph Farmans 
gruppe. Nature-artikkelen ble trykket i mai 1985, og da Nasa bekreftet funnene, 
rykket The Washington Post ut med en oppsiktsvekkende artikkel om et «hull i 
ozonlaget». Dette har vært del av den kollektive bevisstheten siden den gang. I 
likhet med det som ble et faktum fra 1988: Også ozonlaget over befolkede områder 
i nord var rammet. Beviste mistrodd teori Hullet i himmelen burde ikke ha kommet 
som et sjokk. Allerede i 1974 hadde to kjemikere ved University of California, 
Sherry Rowland og Mario Molina, offentliggjort en artikkel i Nature der de advarte 
mot de industrielle KFK-gassene. Disse ble brukt i spraybokser, kjølesystemer, 
til skumgummi og mye mer, i raskt voksende mengder. Gassene ville sive langsomt 
opp gjennom atmosfæren, helt til de nådde ozonlaget 20 kilometer oppe, der ultrafiolett 
stråling ville frigjøre klor fra KFK-molekylene, noe som igjen ville 
bryte ned ozon. Dette var et teoretisk arbeid, og det ble umiddelbart avvist av 
industrien bak KFK-gassene. Det fikk ingen praktiske konsekvenser før ozonhullet 
faktisk ble observert. Men da gikk det til gjengjeld raskt. Det ble innledet hasteforhandlinger 
for å stanse bruken av de farlige kjemikaliene. Og allerede i 1987 
vedtok verdenssamfunnet Montreal-protokollen. Et enestående eksempel på global 
enighet og handlekraft. Det er 30 år siden. I dag strever verdenssamfunnet med 
en annen trussel, som begynte å bli tydelig omtrent samtidig: den globale oppvarmingen. 
Jonathan Shanklin tenker mye på parallellene og forskjellene. – Det var 
utrolig at hvert eneste FN-medlemsland etter en så rask prosess skrev under på 
Montreal-protokollen. De politiske lederne ble utsatt for press fra FN-folk, forskere, 
organisasjoner og andre. Det bør stå som et eksempel for politikerne i håndteringen 
klimagassene, sier Shanklin. – Den andre lærdommen av ozonsaken er at 
det tar virkelig lang tid før skadene blir reparert. Vi grep inn og er nå på rette 
vei, men ozonhullet vil ikke være lukket før etter midten av dette århundret, 
kanskje først omkring 2060–2070. Ved målinger i september hadde det periodiske 
hullet i ozonlaget over Antarktis ifølge BAS en utstrekning på 20 millioner kvadratkilometer 
– dobbelt så stor som USA. – Det er fortsatt for tidlig å si at vi 
er forbi det verste ozonhullet noen gang, heter det på hjemmesiden til BAS. – 
Vi kan undergrave miljøet veldig raskt, mens det tar veldig lang tid å rette opp 
i skadene. Det er noe politikere ikke har forstått, sier Shanklin. Han poengterer 
at tidshorisonten for stabilisering av klimaet er enda lengre enn for ozonlaget. 
– Vi har begynt oppbremsingen i CO2-utslipp, men likevel stiger CO2₂-konsentrasjonen 
i atmosfæren. Det er fortsatt ingen målbare tegn på at kurven slutter å 
stige. «Hull» og «oppvarming» Shanklin forklarer den manglende handlekraften med 
at klimaendringene skjer langsomt, og at de fortsatt ikke er direkte merkbare 
for mange mennesker. – Det er først nå amerikanerne flest har merket klimaendringene. 
De siste orkanene vil trolig endre diskusjonen. Klimautfordringen er mye mer 
komplisert å håndtere, påpeker ozonforskeren. – For det første var vitenskapen 
om ozonhullet veldig klar. Det handlet om en ganske enkel kjemisk reaksjon med 
en type kjemikalier. Vi hadde måledata fra Antarktis som raskt kunne eliminere 
andre forklaringer på ozonnedbrytningen. – Og folk måtte ikke endre livsstil. De 
kunne fortsatt bruke spraybokser, skumgummi og så videre. På nesten alle områder 
fantes det alternativer til KFK. – Det var også viktig at trusselen handlet om 
hudkreft, noe som utløste et massivt press fra befolkningen. Og et «hull i himmelen» 
var enkelt å forstå. At det går hull i noe, er illevarslende. Med klimaet 
handler det om «oppvarming», som jo egentlig lyder behagelig. En annen tidshorisont 
Jonathan Shanklin tror stigende havnivå vil tvinge politikerne til handling 
når havet begynner å true storbyene. – Utfordringen er at tidshorisonten, når vi 
snakker om klimaendringer, er enda lenger for ozonlaget. Ozonhullet kan repareres 
på mindre enn 100 år, mens de menneskeskapte klimaendringene vil fortsette i 
flere århundrer. Når folk sier at vi fortsatt har tid til å bremse temperaturstigningen 
før to grader, handler det om dette århundret. Ingen snakker høyt om den 
sannsynlige oppvarmingen i de neste århundrene. Shanklin påpeker at de ozonnedbrytende 
stoffene også var drivhusgasser. – Så det er tankevekkende at Montreal-protokollen 
faktisk har gjort mer for å dempe klimaendringene enn FNs Klimakonvensjon 
fra 1992 og alle de andre klimaforhandlingene. De to utfordringene omkring 
himmelen over hodene våre henger også sammen på andre måter. – Ny forskning tyder 
på at den globale oppvarmingen nær overflaten fører til global avkjøling høyere 
oppe, der ozonlaget befinner seg, fordi drivhusgassene sperrer varmen inne. Det 
kan endre forløpet av de kjemiske prosessene i ozonlaget og resultere i en svekkelse 
over tropene, der befolkningstettheten og dermed risikoen for hudkreft og 
øyesykdommer er mye større enn ved polene. – Vi vet rett og slett ikke nok om hva 
som kan skje. Forsiktighetsprinsippet innebærer at vi bør handle raskt, sier 
han. Det holder ikke Den unge Jonathan Shanklin bidro til en vitenskapelig oppdagelse 
som har reddet menneskeheten fra store lidelser. Det bør være nok til å få 
en til å føle trøst og håp. Og den pensjonerte Antarktis-forskeren bruker i dag 
en del tid på å snakke til den unge generasjonen som vil lide under det generasjonen 
hans har gjort. – Jeg forsøker å inspirere dem til å tro at de kan endre framtida. 
Selv har han problemer med å bevare optimismen. – Politikken handler fortsatt 
om økonomisk vekst, men det er ikke bærekraftig. – Jeg frykter at vi vil 
rammes av en katastrofe som vil rive ned hele systemet. Alle som har øyne i hodet, 
ser at utviklingen ikke er bærekraftig, fordi denne veksten krever ubegrensede 
ressurser. Før eller siden må vi endre selve modellen. Det er noe vi ikke snakker 
om, sier Shanklin. utenriks@klassekampen.no  Information Oversatt av Lars Nygaard

 Klassekampen 

ret.nu/wCBQtfGZ
==============================================================================

Gi matjorda nasjonalt vern
------------------------------------------------------------------------------
Jærbladet, 23.10.2017
Seksjon: Torjå Side 2, del 01
Publisert på trykk. 

Une Bastholm Stortingsrepresentant for De Grønne

I Norge er bare tre prosent av landet dyrka jord, og bare én eneste prosent er egnet 
til å dyrke matkorn. Derfor burde vi være veldig opptatt av å ta vare på matjorda 
vi har. Likevel forsvinner tusenvis av dekar hvert år. Hvis utviklingen fortsetter 
vil kornbonden være historie om en del generasjoner. De som kommer etter 
oss vil i stadig større grad være overlatt til å konkurrere om maten på verdensmarkedet. 
Den kampen kan bli tøff i en fremtid der klimaendringer, befolkningsvekst 
og forvitring av matjorda forventes å svekke matsikkerheten over hele verden. 
I fremtiden kan tilgang på mat bli såpass eksistensielt for mange stater at det 
blir et utenrikspolitisk spørsmål. Høy betalingsevne vil ikke nødvendigvis gi 
oss maten vi trenger. Likevel bygger vi i dag ned 50 prosent mer matjord enn Stortingets 
målsetting om maksimalt 4000 dekar i året. Det skyldes at verken røde 
eller blå regjeringer har iverksett tiltak som monner. De Grønne mener derfor at 
Stortinget må vedta en ny matjordpolitikk. Matjorda må gis reell nasjonal beskyttelse. 
Jordloven må endres slik at det blir vanskeligere å bygge ned matjord. Kun 
departementet eller fylkesmennene bør ha mulighet til å gi dispensasjon fra loven. 
Jeg oppfordrer de andre stortingspartiene vil støtte De Grønnes forslag. Vi 
kan ikke sitte med hendene i fanget og se på at fremtidige generasjoners matsikkerhet 
forsvinner. Matjord
 Jærbladet 

ret.nu/cFdl6ocu
==============================================================================

Ikke trekk konklusjoner før støvlene er tømt
------------------------------------------------------------------------------
Bergens Tidende, 22.10.2017
Simon Neby, Forskningsleder, Uni Research Rokkansenteret, Erik Kolstad, Forsker, Uni Research Klima
Seksjon: kronikk Side 21-22, del 1
Publisert på trykk. 

Bygg og infrastruktur er ikke engang tilpasset dagens klima, og enda mindre fremtidens 
klima.

Allerede nå, omtrent før vannstanden i vassdragene på Sørlandet er tilbake til normalt 
nivå, har diskusjonen startet. Burde meteorologene varslet ekstremvær, og 
burde kommunene vært bedre forberedt? Hvor store er kostnadene, og hvordan skal 
de fordeles? Kan vi hindre at det skjer igjen, og blir det mer av dette i fremtiden, 
og hvordan omstiller samfunnet seg i møte med den utfordringen? Disse spørsmålene 
minner om de som kom etter høstflommene på Vestlandet i 2014 - vi har ikke 
rukket å glemme bildene av Opo som river med seg hus i Odda, eller av kulturhuset 
på Voss under vann. Slike ekstreme hendelser har en tendens til å sette dagsorden. 
Tall fra Norsk Naturskadepool viser at de fem årene med størst flomkostnad 
etter 1980 er 1995, 2011, 2015, 2013 og 2014. Før kostnadene ved sørlandsflommene 
er tatt med, ligger 2017 på 11. plass. Skyldes denne uheldige trenden at vi 
bygger dummere enn før? Ja, vi bygger dyrere og for nært elver og innsjøer. Bygg 
og infrastruktur er ikke engang tilpasset dagens klima, og enda mindre fremtidens 
klima. Vi forsker på klimatilpasning. Vi forsøker å bidra til at samfunnet, og 
særlig kommunene, blir flinkere til håndtere risikoen for flere og større flommer 
i fremtiden. For å få det til, må vi forstå hvordan offentlige aktører anvender 
kunnskap om klimaendringer i beslutningsprosesser. Vi må også forstå hvordan 
de organiserer seg i møte med klimarelaterte utfordringer. Flommene i oktober gjør 
det betimelig å dele en del av den innsikten som finnes på dette området. For 
det første: Etterpåklokskap gir inspirasjon til forbedring, men en bør vokte seg 
for å trekke konklusjoner før støvlene er tømt for vann. Etter flommene i Odda 
og på Voss kom det raskt løsningsforslag på bordet, med kostnader i milliardklassen. 
Disse inkluderte kraftutbygging i vernede vassdrag og store naturinngrep. 
Selv om det er en politisk oppgave å treffe beslutninger om den enkelte løsning, 
er det er vår oppgave som forskere å påpeke at mange akutte løsninger er reaktive. 
Dette betyr at de er tilbakevirkende og bærer preg av «brannslukking». God 
klimatilpasning handler derimot om å være proaktiv. Det må forebygges. Det handler 
delvis om utslippsreduksjon, men like mye om å unngå feiltilpasning, over- eller 
undertilpasning, og om å balansere klimaløsninger mot andre viktige prioriteringer. 
For det andre må tilpasning fortolkes og anvendes lokalt. Håndtering av 
overvann er et godt eksempel på dette. Hvordan vi planlegger byer og infrastruktur, 
har alt å si for vår evne til å hindre skade, sikre økosystemer og samfunn etter 
hvert som klimaet endres og vi får mer regn, mer intens nedbør og gjerne tettere 
intervaller mellom ekstreme værhendelser. Det betyr at fremtidens Bergen må 
planlegges på en annen måte enn fremtidens Hamar, og at vi må være mer oppmerksomme 
på klimatilpasningens ulike bestanddeler. I et rikt land som Norge er vi vant 
til at løsninger lar seg gjennomføre, til tross for høye kostnader. Lærdommene 
fra helsesektoren er gode eksempler: Enkelt stående forebyggende tiltak er sjelden 
endelige eller definitive. Det at vi, for eksempel, røyker mindre etter innføringen 
av røykeloven, vil ikke hindre all sykdom, men det reduserer antallet 
pasienter over tid. Samtidig finnes det i prinsippet ikke noe tak for hvor mye vi 
kan investere i behandling, og utviklingen av medisinsk kunnskap og teknologi 
går raskt. Parallellen til klimafeltet er åpenbar: Utslippsreduksjon er forebyggende 
innsats, reaktiv klimatilpasning er kostbar behandling av skade. Proaktiv klimatilpasning 
kan derimot bygge bro mellom forebygging og skadekontroll. For å 
ta et åpenbart eksempel: Ved å bygge jernbane i tunnel mellom Bergen og Voss, reduserer 
man utslipp og skjermer trafikk fra skred på samme tid. En billigere variant 
er å bevare myrområder, noe som både forhindrer flom og binder opp karbon. 
For det tredje: Om vi tar omstillingsbehovet på alvor, er kunnskap nødvendig. Men 
kunnskap er vanskelig. Vitenskapelig kunnskap kan ikke brukes direkte av beslutningstakerne 
som trenger den. Forskningsfronten flytter seg hele tiden, likeens 
som politiske og administrative behov for kunnskap avhenger av hvilke utfordringer 
som skal håndteres, og når. I tillegg er kommunikasjon mellom forskere og planleggere 
ofte vanskelig. Møtet mellom vitenskap og forvaltning krever avklaringer, 
fortolkninger og tilrettelegging. Fordi partene ofte mangler innsikt i hvilke 
kunnskapsbehov som faktisk må tettes, er det vår erfaring at langvarig dialog 
kreves før vi kan forstå hvilken informasjon offentlig sektor trenger, før de forstår 
hva vi kan levere, og enda lengre tid før kunnskapen er reelt virksom. Et 
godt eksempel er begrepet «usikkerhet». Selv om klimaforskerne vet mye om hvordan 
klimaet vil utvikle seg i det store og det hele, er det stor usikkerhet knyttet 
til lokale variasjoner. Når vet vi nok til at vi kan komme med klare anbefalinger? 
Trenger vi å vite om økningen i nedbør i Bergen blir 13 eller 31 prosent, eller 
holder det å vite at økningen på Vestlandet blir omtrent 20 prosent? Svaret 
avhenger av hvem som skal bruke prognosene. Kommunenes anvendelse kan skille seg 
markant fra hvordan kunnskapen brukes av statlige aktører, utbyggere, konsulenter 
eller i forsikringsbransjen, som alle er viktige premissleverandører for klimatilpasning. 
Det sentrale poenget er at hendelser som flommene i Agder-fylkene 
nå i høst og på Vestlandet i 2014 kan og bør bidra til å sette klimatilpasning høyere 
på den politiske agendaen, av tre grunner: Diskusjonen om klimatilpasning 
er foreløpig mindre synlig enn diskusjonen om utslippsreduksjon. Det er for liten 
bevissthet om hvordan klimatilpasning kan ses i sammenheng med det «grønne skiftet». 
Det gjenstår mye politisk, administrativt, vitenskapelig og ideologisk arbeid 
før vi har en visshet om hvilke stier vi kan velge å følge. Vi må komme ordentlig 
i gang. Vi tror at den beste løsningen er at stat og kommune, næringsliv 
og sivilsamfunn, forskere og politikere tar del i en helhetlig diskusjon om dette. 
For at diskusjonene skal få større rom, må debatten om norsk klimapolitikk også 
inkludere våre egne tilpasningsbehov, ikke bare hvor mye CO2 vi slipper ut. Hvor 
mange flere kostbare og farlige hendelser - som de siste årenes flommer - trenger 
vi før klimatilpasning tas på alvor som en forutsetning for klimaomstilling? 
Sitat: Skyldes denne kostnadsøkningene ved flom at vi bygger dummere enn før? 
Ja, det er en av årsakene. Sitat: Hvor mange flere kostbare og farlige hendelser 
trenger vi før klimatilpasning tas på alvor som en forutsetning for klimaomstilling? 
Vignett:

SJEKK: Evanger fikk også oppleve konsekvensene av at Vosso flommet over i 2014. Birgit 
Dimmen Tufte sjekket hvor mye vann det var i hagen. ARKIVfoto: Rune Sævig Bergens Tidende 

ret.nu/EuHH4nlS
==============================================================================

Nyskapende forfatter fikk ny pris
------------------------------------------------------------------------------
Adresseavisen, 21.10.2017
Trygve Lundemo Kommentator trygve.lundemo@adresseavisen.no
Seksjon: Kultur Side 51, del 1
Publisert på trykk. 

Kommentar
NTNUs første litteraturpris går til en ung forfatter som viser en ny vei for norsk 
litteratur.

Sara Sølberg (34) fikk fredag kveld NTNUs litteraturpris. Den ble utdelt for første 
gang, og juryen sender et tydelig signal om hva slags pris dette skal bli når 
de velger Sølberg og hennes roman «Seismiske smell». For de aller fleste er hun 
et helt ukjent navn. Hun er også en fersk forfatter, siden hun debuterte med denne 
boka for et år siden. Men NTNU vil gi prisen til bøker skrevet av forfattere 
med tilknytning til Trøndelag og som har originalitet og individuelt særpreg. I 
så måte er Sølberg et perfekt valg. «Seismiske smell» forteller flere historier 
parallelt. På ett plan leser vi om en kvinne som ligger på operasjonsbordet og 
om de tankene hun gjør seg. Samtidig, nederst på hver side, får vi innsikt i andre 
temaer: Korallrevenes polypper åpner seg om natten - (...) En gruppe blekkspruter 
farer fram fra mørket. De kommuniserer seg imellom ved å blinke rødt. NTNU 
er opptatt av det de med et jålete uttrykk kaller «ocean space». Det passer bra 
at de gir sin første litteraturpris til en roman om havet. Bokas ulike temaer har 
sterke forbindelseslinjer. Kvinnen på operasjonsbordet er en del av en mye større 
helhet. Det som skjer i naturen, påvirker hver enkelt av oss. Kritikerne pekte 
på originaliteten som bokas store styrke da den ble utgitt. «År om annet kommer 
det bøker som markerer et tidsskille,» skrev for eksempel Vårt Lands litteraturkritiker, 
forfatteren Freddy Fjellheim. Han mener boka er bemerkelsesverdig, lærerik 
og vakker. Etter at flere forfattere for noen år siden gikk i Karl Ove Knausgårds 
fotspor og skrev om personlige og private opplevelser, viser mange yngre 
forfattere nå et samfunnsengasjement som vi må helt tilbake til 70-tallet for 
å finne maken til. Nå handler det ikke lenger om arbeiderne og revolusjonen. Mange 
av de yngre forfatterne er heller opptatt av vår tids alvorligste problem: Klimaendringer 
og naturødeleggelser. Også Sara Sølberg skriver i denne retningen, 
men hun gjør det helt uten slagord eller pekefingermentalitet. Hun er konkret og 
direkte, men klarer samtidig å skape ettertanke. Med stor innsikt i fakta gir hun 
leseren større perspektiver. NTNUs første litteraturpris skaper oppmerksomhet 
rundt ei bok som definitivt fortjener det.

Fikk pris: Romanforfatter Sara Sølberg er den første som får NTNUs litteraturpris. 
Neste år gis prisen til ei sakprosabok. Adresseavisen 

ret.nu/YLbiOWMf
==============================================================================

Goder med livet
------------------------------------------------------------------------------
Tidens Krav, 21.10.2017
Seksjon: Sett Fra Side 25, del 1
Publisert på trykk. 

Det er tross alt bedre å være menneske enn elvemusling.

Jaha. Livet suger, sier du? Kommunen og staten og naboen og Nav og innvandrerne og 
kjerringa/gubben og selve livet tar livet av deg? Fotballaget bare taper, inkassovarslene 
har ført til tett postkasse og sprengt hue, og det regner hver dag. 
Attpåtil spiller de bare den samme drittsangen på radio hele f ... tiden! «Alt var 
bedre før, under krigen! Nei, det går til helvete, slik det alltid har gjort! 
» Så, så, lille venn. Sånn kan du ikke tenke. Da får du bare magesår, gretne rynker 
og færre friere på døra. Ikke lag furore i kommentarfeltet med oppgulpet ditt. 
Nei, sett deg i stedet på fanget til onkel Henning, så skal han hviske noen 
oppmuntrende ord i øret ditt. Det går bra skal du se. Aldri har vi hatt det bedre. 
Verden er tryggere enn noen gang. Mulighetene er utallige. Sier jeg. «Jammen, 
Trump og Korea og klimaendringer og ingen parkeringsplasser og ... ». Hold nå kjeft! 
Nå snakker jeg! Å være menneske og samtidig bo i Norge i 2017 er noe av det 
lureste du kan gjøre. Bare det å være menneske er i seg selv ganske lurt, og festlig, 
hvis du tenker over det. Sånn i utgangspunktet er vi temmelig like. I snitt 
lever vi i 692.499,8019444 timer. Enklere sagt, cirka 79 år. Forholdsvis lenge. 
På den rekker du å gjøre en del artige ting, hvis du har anlegg for slikt. Riktignok, 
hadde du vært for eksempel en elvemusling kunne du plusset på 120 år i 
levetid, men jeg er temmelig sikker på at det er morsommere å være menneske. Kan 
en elvemusling ringe på og stikke av? Nei. Kan elvemuslinger bake ostekake? Nope. 
Gå på stylter, lese Hamsun, åpne en Chianti og se «Vertigo» av Hitchcock eller 
dele filosofiske tanker med venner - tanker og spørsmål man egentlig aldri får 
noen vettuge svar på, men som er morsomme å dele med venner likevel? Niks, niks 
og atter niks. Greit, muslingjævel - du kan lage perler og bli dritgammel. Men 
et menneske produserer i løpet av sin levetid nok spytt til å fylle to svømmebassenger, 
og vi kan ... sorry. Avsporing. Poenget er at det er bedre å være menneske 
enn elvemusling. De aller fleste mennesker har 32 tenner, nesten to kvadratmeter 
hud - på hvilken vi bærer omtrent 1.000 forskjellige bakterier, vi har 90.000 
kilometer med blodårer og våre hjerner med cirka 86 milliarder celler veier i 
snitt 1,350 kilo (bortsett fra svenskehjernene). Likevel, mennesket og orangutangen 
deler 96,4 prosent av DNA-et. Det siste kan jo være et ok konversasjonstema 
ved neste familiemiddag - har ikke onkel Åge etter en dram for meget alltid minnet 
deg litt om ... ja, riktig. Men til saken: Folk flest er hyggelige og helt ufarlige, 
sånn på tomannshånd. «Å, nei, ikke i Oslo - der kunne jeg ikke bodd - der 
bare dreper de hverandre», har jeg hørt mange si. Sludder! Ikke tro på alt mediene 
formidler. Hør heller på lørdagskronikøren. I 1986 ble 55 mennesker drept 
her i landet. Et ganske lavt tall, innbyggertallet tatt i betraktning. I fjor ble 
det registrert totalt 25 drapssaker, det til tross for at vi har blitt 800.000 
flere innbyggere siden 1986. Voldsforsker Ragnhild Bjørnebekk ved Politihøgskolen 
sier «vi må helt tilbake til 1500-tallet for å finne høye drapstall i Norge». 
Vi er med andre ord en ganske fredelig nasjon. Dessuten, oppklaringsprosenten knyttet 
til drapssaker de siste 10 årene er 97 prosent. Som en kuriositet vil jeg 
nevne dette: De tre siste årene har flere mennesker i verden omkommet i forsøk 
på å ta en selfie enn som følge av haiangrep (dødelige haiangrep ligger på mellom 
70 og 90 tilfeller i året). Likevel vil jeg komme med et råd: Se verden. Til dere 
som ikke tør å reise noe sted, dere med flyskrekk: Flyet faller ikke ned. Slapp 
av. Sjansen for å styrte med fly er omtrent like stor som å leke gjemsel på 
Nordmøre og finne én konkret person, med bind for øynene. På nettstedet «Am I Going 
Down? » kan du selv bedrive sannsynlighetsregning. Eller du kan lese en sak 
på Nordlys: «Om du flyr med SAS fra Oslo Lufthavn til Arlanda i Stockholm i en Boeing 
737-800, er sjansen for at flyet styrter én av 6.766.826». Omregnet betyr 
det at du kan reise med dette flyet hver dag året rundt, og at flyet i snitt vil 
holde seg over skyene i 18.539 år før det faller boms i bakken. Født og oppvokst. 
Nei, det er godt å leve i Norge. Fritt, trygt, likestilt og demokratisk. Ytringsfrihet 
og gratis bibliotek. Bankdirektøren har en tribal og rørleggere kan sitte 
på Stortinget. 97 prosent av oss har tilgang til internett. Du kan ringe på 
hos naboen og låne mel eller vinopptrekker uten videre komplikasjoner. Vi har noen 
skjørtejegere blant politikerne, men ingen som ypper med å gå til krig mot atomland 
med det første. Slapp av! Lev livet som du ønsker, som gjør deg glad. Ikke 
bruk tid på hvordan andre velger å leve sitt liv. Du kan ikke sensurere verden 
og belyve tilværelsen. Adapt or die. Ellers får du flytte til en ubebodd planet. 
Og skulle du møte veggen, kan du huske på følgende: Hvis jeg nå smeller huet mot 
veggen forbrenner jeg i hvert fall 150 kalorier i timen, sommerkroppen 2018 - 
here I come! Eventuelt, tenk på elvemuslingen. Den har det kjipt, den. Nei, det 
er bedre å være menneske. I Norge. I 2017. "! Du kan ta flyet mellom Oslo og Stockholm 
hver dag året rundt, og flyet vil i snitt holde seg over skyene i 18.539 
år før det faller i bakken." HENNING HOPE RØNHOVDE (41) Neste uke SETT FRÅ SINSEN

 Tidens Krav 

ret.nu/4IMMcUPD
==============================================================================

Ser ut som om den var laget for 20 år siden
------------------------------------------------------------------------------
Anmeldt film
Bergens Tidende, 20.10.2017
Britt Sørensen
Seksjon: kultur Side 58, del 1
Publisert på trykk. 

Katastrofefilmen er tilbake, og den ser skikkelig sjaskete ut.

Regi: Dean Devlin, sci fi/thriller, USA, 12 år, 1 time 48 minutter Er det noe som 
trekker alvorlig ned i actionfilmer, så er det sånt som dette: Alarmen går. En 
hel bønsj av folk man må anta er drillet for katastrofer gjør det de skal; løpe 
i samlet flokk i en retning, og det er ikke for mye forlangt å anta at det i sakens 
anledning er riktig retning. Likevel står denne sjefen der og roper «Løp! Løp! 
Skynd dere, skynd dere!» Eller dette: Jordens undergang er nær, vi vet det fordi 
vi stadig ser en klokke telle ned. Men selv om det bare er to minutter igjen 
til katastrofen, og mye som skal fikses for å for­hindre den, tar hovedpersonene 
seg tid til en skikkelig lang, seig og sentimental samtale. «Geostorm» er full 
av den slags, pluss replikker som forklarer alt vi allerede vet, og som vi vet 
at de replikken sies til også vet, eller burde vite. Den starter undergravingen 
av sitt eget premiss allerede med det faktum at Jake (Gerard Butler) - geniet som 
konstruerte satellittnettverket som beskytter jordens klima - er den eneste som 
kan fikse det når noe går galt, tre år etter at han fikk sparken og trass i at 
systemet styres av et internasjonalt og velkvalifisert team. Og dette sies av en 
som ellers svelger de underligste plott, forutsatt at filmen er så vellaget at 
jeg forføres inn i dette universet. Det gjør jeg ikke her. Også fordi selve konstruksjonen 
i filmen er så gjennomsiktig. Jakes bror Max (Jim Sturgess), som Jake 
er i konflikt med, er for eksempel og beleilig nok kjæreste med Secret Service-
agenten (Abbie Cornish) som er en av presidentens livvakter. Cornish ser ellers 
ut som om hun strever med å holde latteren tilbake. Som film der folk på dramatisk 
vis svever rundt ute i rommet, gjør den ingen ting som «Gravity» ikke gjorde 
hundre ganger bedre og mer poetisk. «Geostorm» ter seg som om dataanimasjon som 
fag har stått stille siden Roland Emmerich kom med sine katastrofe-sci fi-filmer 
for over 20 år siden, bare at de sannsynligvis var bedre. CGI-en i «Geostorm» 
er sjaskete, den virker billig, og forringes ytterligere av 3D-formatets tendens 
til å formørke filmen og gjøre den grumsete. Den skal ha for å ta opp et aktuelt 
tema, klimaendringer, selv om den heller ikke her kommer opp med særlig mye nytt. 
Men har man aldri sett en katastrofe-sci fi før, kan «Geostorm» fungere som 
en helt grei inngang til sjangeren.

SJEF OVER SJEF: Hvem er egentlig sjef på denne skuten, Jake (Gerald Butler) eller 
Ute Fassbender (Alexandra Maria Lara)? Førstnevnte tar i hvert fall over styringen, 
uten at sistnevnte mæler så mye imot. FOTO: FILMWEB Bergens Tidende 

ret.nu/r4fhQUB
==============================================================================

SPIS EN MANET
------------------------------------------------------------------------------
Italienske professorer skal ha oss til å spise maneter.
VG, 20.10.2017
SARA BERGE HOLMBERG OG MAlKEN SVENDSEN
Seksjon: HELGEMAT Godt å vite Side 15, del 5
Publisert på trykk. 

Den britiske avisen The Guardian skriver at verden har «et manetproblem» på grunn 
av den økende manetbestanden, og her i Norge har blant annet den

... giftige kronemaneten blitt omtalt som en «pest og en plage» på grunn av det økende 
antallet i Trondheimsfjorden, skriver VG. Til BBC News sier den italienske 
marinbiologen og professoren Silvio Greco at vi heller bør spise maneter siden 
vi «ikke kan slå dem»: - Jeg elsker sjømat. Maneter minner meg om østers, sier Greco, 
som demonstrerte hvordan man kunne tilberede maneten på Slow Fish-festivalen 
i Genova i august. Han utdyper: - Når du spiser dem opplever du en eksplosjon 
av havet på tungen din. De er, tross alt, 90 prosent saltvann, sier Greco til avisen. 
Anders Jelmert, forsker ved Havforskningsinstituttet, forklarer at maneter 
smaker omtrent som sjøvann, og at det er klokken på enkelte maneter som kan spises. 
- Det er lite fett i maneter, og mye av proteinet kollagen, sier han. I Asia 
er maneter en delikatesse, og der tillegges de også en rekke helsefordeler, uten 
at havforskeren ønsker å gå god for dem. - Vi forskere har først og fremst sett 
på om kollagenet kan brukes som base til fôr i rekeoppdrett, forteller han. 
I Norge er det mest brennmaneter, en mindre blå og den røde som kan bli svært stor, 
forklarer Jelmert. Disse kan spises, men man må fjerne brenntrådene og «skjørtet» 
som henger under klokken. Brennmaneter kan ha aromastoffer som mange kan reagere 
på, sier han. - Vanlig glassmanet er nok enklere å forsøke seg på, og de 
kan du helt fint hente selv. Men som med all slags sjømat, pass på at du ikke henter 
dem ved et kloakkutslipp eller lignende, råder han. - I Asia trekker man vann 
ut av maneten ved hjelp av en rekke saltbad, slik at man kan oppbevare dem tørt. 
Når de skal spises, vannes de ut i krydderbuljong. Da får manetene mye smak 
og sterk farge, og det kan brukes i salater eller nudelretter, foreslår havforskeren. 
I Norge ser han ikke for seg at maneter vil bli et konsumprodukt med det første. 
- Med mindre det blir en sånn trendjippo, sier Jelmert. Ifølge BBC News er 
det fire ganger så mange maneter i Middelhavet i dag enn det var i 2004. De største 
grunnene til dette er globale klimaendringer, overfisking og forurensing. 
- Havet er fulle av dem og det er et stort problem for det biologiske mangfoldet, 
sier professor Greco til BBC. En annen som brenner for maneter er Stefano Piraino, 
en italiensk forsker og zoologiprofessor ved Universitetet i Salento. Ifølge 
The Guardian skal han begynne på en studie for å demonstrere at maneter er ideelt 
på matbordene våre. - På Sardinia og Sicilia frityrsteker de lignende sjødyr 
som maneten, og det er en lokal delikatesse. Jeg tror det bare er et spørsmål om 
tid før vi gladelig aksepterer å spise dem, sier Piraino til The Guardian.

NORSKE GLASSMANETER | JAPANSK MANETSALAT | VG 

ret.nu/in5q4dCP

</textarea>

<div class="result">
  <h2>Top 10</h2>
  <ol class="top"></ol>
  <h2>Répartition</h2>
  <div class="tokens"></div>
</div>

<div class="stopwords">alle
andre
arbeid
at
av
bare
begge
ble
blei
bli
blir
blitt
bort
bra
bruke
både
båe
da
de
deg
dei
deim
deira
deires
dem
den
denne
der
dere
deres
det
dette
di
din
disse
ditt
du
dykk
dykkar
då
eg
ein
eit
eitt
eller
elles
en
ene
eneste
enhver
enn
er
et
ett
etter
folk
for
fordi
forsûke
fra
få
før
fûr
fûrst
gjorde
gjûre
god
gå
ha
hadde
han
hans
har
hennar
henne
hennes
her
hjå
ho
hoe
honom
hoss
hossen
hun
hva
hvem
hver
hvilke
hvilken
hvis
hvor
hvordan
hvorfor
i
ikke
ikkje
ingen
ingi
inkje
inn
innen
inni
ja
jeg
kan
kom
korleis
korso
kun
kunne
kva
kvar
kvarhelst
kven
kvi
kvifor
lage
lang
lik
like
makt
man
mange
me
med
medan
meg
meget
mellom
men
mens
mer
mest
mi
min
mine
mitt
mot
mye
mykje
må
måte
navn
ned
nei
no
noe
noen
noka
noko
nokon
nokor
nokre
ny
nå
når
og
også
om
opp
oss
over
part
punkt
på
rett
riktig
samme
sant
seg
selv
si
sia
sidan
siden
sin
sine
sist
sitt
sjøl
skal
skulle
slik
slutt
so
som
somme
somt
start
stille
så
sånn
tid
til
tilbake
tilstand
um
under
upp
ut
uten
var
vart
varte
ved
verdi
vere
verte
vi
vil
ville
vite
vore
vors
vort
vår
være
vært
vöre
vört
å
pa
a
ma
ogsa
sa
vvre
ar
sier
f0r
artikler
del
1
na
nar
10
se
enkelte
publisert
egen
2017
  trykk
  utenfor
  egen
  publisert
  bedre
  flere
  retriever
  utgiver
  ret
  nu
  side
  alt
  shanklin
  maneter
  norge
  klima
  opphavsrett
  viser
  fortsatt
  helt
  aas
  store
  likevel
  eksempel
  seksjon
  f0rste
  prosent
  to
  nok
  ser
  mindre
  blant
  stor
  gj0r
  tar
  dag
  veldig
  sett
  heller
  handler
  siste
  trenger
  fikk
  20
  gang
  hele
  what
  miss
  about
  rundt
  enda
  allerede
  igjen
  ta
  samtidig
  omtrentst0rre
  flyet
  bergan
  tre
  23
  gir
  far
  vet
  gar
  b0r
</div>
            
          
!
            
              @import url(https://fonts.googleapis.com/css?family=Open+Sans:300,400,600)
*
  &, &:before, &:after
    box-sizing: border-box

html, body
  height: 100%
  font-family: "Open Sans"
  font-weight: 400
  overflow: hidden
  
html
  font-size: 62.5% 
  
body
  padding: 20px

textarea, .result
  float: left
  height: 100%
  width: calc(50% - 10px)
  font-size: 1.6rem
  font-family: inherit
  overflow: auto

textarea
  padding: 1rem
  line-height: 1.5em
  margin-right: 20px
h2
  font-size: 20px
  font-weight: 300
  margin-bottom: 20px
  &:before
    content: '— '
    color: #c00010
.result .tokens
  margin: 0 -.125em
  
.top 
  line-height: 2em
  margin-bottom: 20px
  column-count: 2
  counter-reset: top-counter
  li
    padding: 0 0 .5em
    color: #c00010
    small
      font-size: .75em
      color: grey
      &:after
        content: 'x'
  li:before
    border-radius: 50%
    background: #c00010
    color: white
    display: inline-block
    width: 32px
    padding: 0 .25em
    margin: 0 .5em 0 0 
    text-align: center
    content: counter(top-counter)
    counter-increment: top-counter
  
  
.stopwords
  display: none
  
span
  display: block
  float: left
  background: rgba(black, .05)
  padding: .5em
  margin: 0 .25em .5em
  border-radius: .125em
  box-shadow: 0 1px 2px rgba(128,0,14,.3), 0 1px 10px rgba(0,0,0,.1)
            
          
!
            
              console.clear();

const stripAccents = str => {
    let reAccents = /[àáâãäçèéêëìíîïñòóôõöùúûüýÿÀÁÂÃÄÇÈÉÊËÌÍÎÏÑÒÓÔÕÖÙÚÛÜÝæåø]/g;
    let replacements = 'aaaaaceeeeiiiinooooouuuuyyAAAAACEEEEIIIINOOOOOUUUUYvva0';
    return str.replace(reAccents, function (match) {
        return replacements[reAccents.source.indexOf(match)];
    });
};

const $top = $('div.result .top');
const $result = $('div.result .tokens');
const stopWords = $('.stopwords').text().toLowerCase()
    .replace(/\W/gi, ' ')
    .replace(/\s+/gi, ' ')
    .trim().split(' ');

$('textarea').on('change', event => {  
  $result.empty();
  $top.empty();
  const tokens = stripAccents(event.target.value.toLowerCase())         
    .replace(/\W/gi, ' ')
    .replace(/\s+/gi, ' ')
    .trim().split(' ');

  const result = tokens.reduce((result, token) => {
    const counter = _.findWhere(result, {token});
    if(counter) {
      const index = _.indexOf(result, counter);
      return [
        ...result.slice(0,index), 
        {token, count: counter.count + 1},
        ...result.slice(index + 1)
      ];
    }  
    return [...result, {token, count: 1}];
  }, []);
  
  const revelantResult = result.map(({token,count}) => {
    return {token, count: _.indexOf(stopWords, token) == -1 ? count : 0};
  })
  
  const topTen = _.sortBy(revelantResult, ({count}) => -count)
  
  console.log('=== TOP 10 ===')
  topTen.slice(0, 40).forEach(counter => {
    $top.append($('<li>').html(`${counter.token} <small>${counter.count}</small>`))
    
  })
  
  const maxCount = _.max(revelantResult, ({count}) => count).count;
  tokens.forEach(token => {
    const counter = _.findWhere(revelantResult, {token});
    const $token = $('<span>').text(token);
    const alpha = (1/maxCount * counter.count) / 3 * 2;
    const background = `rgba(192, 0, 16, ${alpha})`;
    const color = alpha > .5 ? 'white' : 'black';
    $token.css({background, color});
    
    if(maxCount == counter.count) {
      $token.css('font-weight', 600);
    }
    $result.append($token)
  });
}).trigger('change')


            
          
!
999px
🕑 One or more of the npm packages you are using needs to be built. You're the first person to ever need it! We're building it right now and your preview will start updating again when it's ready.
Loading ..................

Console